fredag 27. mai 2011

Fotoarkiv

Foreningen arbeider med å bygge opp et fotoarkiv hvor aviser, magasiner og enkeltpersoner kan få tilgang til å benytte våre foto i publikasjoner og andre sammenhenger.

Vi er svært interesserte i fotografier fra Finnmark under krigen.

Ta kontakt med oss om du har noen fotos som vi kan få rettigheter til å benytte oss av.
Vi scanner og lagrer fotoene for ettertiden.

Ring Roger på telefon 95421970

Arkivfoto: Tanking på Banak

onsdag 18. mai 2011

Fjell John, en speider i Fiendeland


.

"Fjell-John", eller John A. Johnsen som han egentlig het, fikk sitt hedersnavn med rette. Han var både før, under og etter krigen en heltids jeger og fisker ved Porsangerfjellene. "Hagla hadde jeg gjemt unna oppe i fjellet. Den tok jeg bare fram når jeg skulle på jakt for å skaffe mat eller skinn. Reveskinn og hare var tyskerne helt ville etter. Det byttet vi mot brød og tobakk". Dette er en historie om Fjell-John, som stammer fra et intervju, gjort av Anstein Mikkelsen og Tor Shculstad i begynnelsen av 1980 tallet. Fjell-John var fra Bevkop i Porsanger.

Oktober 1944 rømte Fjell-John, (og en mann fra Oslo) til fjells for å slippe å bli tvangsevakuert sørover. De tok med seg hesten. Da de ble omringet av en tysk patrulje, måtte de slippe hesten løs og snike seg unna i nattemørket. Fra Stabbursdalen flyttet de sammen med noen reindriftsamer til Sousjavrre.
Fra Soursjavrre startet de nedover mot Karasjok, men på veien fikk de høre om at Bergkompaniet var kommet eller var på tur til Børselv. Dette var i desember 1944. Fjell-John fant da ut at han skulle dra til Børselv for å melde seg. "-Det var klart at jeg måtte til hjemkommunen for å slåss. Derfor dro jeg over fjellet igjen til Børselv. Her traff jeg på Bergkompaniet hvor jeg meldte meg som frivillig. Det var godt å komme seg i uniform og få våpen. Endelig skulle vi få slå igjen".


Speider i Fiendeland
Bergkompaniet hadde store oppgaver. Hele østsiden av Porsangerfjorden var frigitt, mens de tyske styrkene var igjen på vestsiden. Det var lite den norske styrken visste og situasjonen var spent. Her kan nevnes trefningen i Billefjord, som vi har skrevet om tidligere.
En morgen vi sto oppstilt, kom oberst Dahl. Han ba om frivillige som kunne dra over fjorden og finne ut mer om tyske tropper og stillinger. Han ba de frivillige om å gå et skritt fram. Jeg tenkte det måtte være en bra oppgave for meg, for jeg hadde jaktet i fjellene fra jeg var guttunge. Porsangerfjellene kjente jeg som min egen bukselomme, så jeg tok et skritt fram. Jeg var den eneste som meldte meg frivillig.
Han startet alene på sin første oppklaringsferd vestover.
Jeg dro på ski, og jeg dro alene. Ut hele Porsangerfjorden og over til Repparfjorden bar det. Derfra videre til Kvalsund og Alta. Jeg så mange tyske stillinger på turen. I Repparfjorden var jeg da de sprengte brua over elven. Man tyskerne oppdaget meg på høyden og klarte å omringe meg. I kveldsmørket klarte jeg likevel å lure meg ut, men gikk rett på en mitraljøsestilling. Det var nære på at de tok meg, men jeg klarte å slippe unna og gjemme meg i ei ur helt inne ved gaisene (høye fjell, red. anm.).
Tyskerne fulgte etter meg helt dit, men om ettermiddagen neste dag ble det en forykende sønnavindskuling og den berget meg. Jeg kom meg helskinnet til Børselv etter 6 dager. Det farligste på hele turen var nesten da jeg kom tilbake til kompaniet. Da hadde jeg vært så lenge borte at jeg ikke kjente feltropet. Men jeg ropte Fjell-John, og da gikk alt bra.

Men nye oppdrag ventet. Etter å ha vilt seg litt i leiren, dro Fjell-John på nye speideroppdrag.
Fjell-John er til høyre på bildet.
Ofte var været den hardeste og farligste fienden. Jeg husker spesielt en gang jeg var inne på fjellet. Det blåste så hardt at jeg ikke kunne stå. Da la jeg meg ned på skiene og rente ned de siste bakkene til en gamme jeg viste om. Jaktgammen var nesten falt helt sammen og jeg fikk karret meg inn på et vis. Skiene gjemte jeg under snøen, og om morgenen, da jeg våknet, så jeg at tyske tropper hadde gått rett forbi gammen. Jeg grov fram skiene og fortsatte videre til Repparfjord for å finne ut hvor mange soldater det var der. En annen gang ble jeg satt over til Repvåg med båt, for å speide etter tyske tropper. Da fant jeg de norske falne i Sortvik. Jeg fikk da kompaniets båt fra Børselv til å hente dem.
Tyskerne så meg ofte og noen ganger ble jeg forfulgt. Men flaks, kombinert med lokalkjennskap inne på fjellet berget meg gjennom alle oppdrag.

Kamp med tyskerne.
Fjell-John husker godt historien i Sortvik da de norske soldatene falt i bakhold og to soldater ble skutt av tyskerne.

Han var selv med i trefningen i Billefjord sammen med løytnant Fagerheim.
Det var i februar 1945 om jeg ikke husker feil (8. februar, Red. anm.). Vi hadde kommet over fjorden og traff tyskerne i Billefjord. De var 30-40 mann og kraftig bevæpnet. Det kom til skuddveksling hvor Bolstad ble drept. Vi var 12-13 norske, men beit godt fra oss. Vi ropte og gaulet som ville dyr for å få tyskerne til å tro at vi var flere. Mer om denne historien kan leses her.
Minnestein på graven til Kolbjørn Bolstad ved
Oppstryn kirke.